Fra en overgrepsutsatt gutt

4. juni 2017    

Dette er noe av det vanskeligste ett barn må gjennomgå. Jeg hører og ser alt som skjer i media. Uten å kunne rope ut og klare å si det høyt selv om man vil, man fortsatt redd, for det er skamfølelsen som går i gjentagelse i hodet konstant. Ja men da sier jeg det. Ja jeg ble utsatt for særdeles grove overgrep over flere år. Jeg er en mann i slutten av 20 årene, jeg ble utsatt for overgrep over flere år.
Det startet når jeg var 10 år. Jeg var en gutt som mange så løpe rundt og var høyt og lavt. Det var bekymringsfullt for mange ansatte i den bydelen der jeg bodde. Det jeg fant ut i senere tid, var at han som senere skulle forgripe seg på meg og forandre mitt liv hadde god kontakt med de ansatte i bydelen. Det ble satt opp ett møte og i det møtet var han. Ett av temaene var meg og den bekymringen rundt hvor foreldrene og de voksne rundt meg var. For jeg gikk alltid og søkte kontakt med voksne på en merkelig måte, jeg var litt oppmerksomhetssyk og den oppmerksomheten fikk jeg aldri i noe særlig stor grad. Så det var mye følelser i sving for en liten gutt på 10 år.

Men konklusjonen med det møtet som ble holdt av de kommune ansatte var at det måtte settes opp et tilbud for meg og at jeg skulle ha noen å stole på. De kom fram til at jeg skulle starte i den aktiviteten overgriperen drev. Så jeg startet med den sporten i regi av kommunen. Det startet i det små og det gikk over til at jeg fikk veldig god kontakt med denne personen. Vi kan kalle han ”treneren”. Denne treneren var veldig gavmild og ville gjøre mye for barna i dette tilbudet. Men noen barn er mer sårbare enn andre og jeg kan innrømme at jeg var en sårbar gutt med ett hardt skall. Det skulle ikke bli noe bedre med det som skjedde.

Det hele startet med at jeg ble invitert med til hytta til treneren og skulle ha en overnattingshelg der. Det var kjent at det var flere barn som hadde vært på den hytta. Jeg syns det var så stas og hyggelig at jeg kunne få lov å bli med på noe så kult. Så jeg havnet jo på hytta til treneren, det var jo en fin hytte i den mørkeste skogen husker jeg. Dette var en person som var høyt respektert i form av arbeid og i militæret. Så det var litt kult for meg å ha noen å se opp til. Jeg stolte på denne personen og hadde hatt kontakt med han i snart 1 år. Men den helgen på den hytta forandret alt seg.

Det startet i det små hvor han la ut følere. La ut forskjellige pornoblader osv. Som alle unger var jeg veldig nysgjerrig på de bladene og han tok meg i å lese litt i de. Han sa at jeg bare skulle ta de med meg i stuen og lese der. Jeg gjorde jo det, noe som har gått igjen tusen ganger i hodet at det var noe jeg aldri skulle gjort. Men heldigvis den dag i dag skjønner jeg at den reaksjonen jeg fikk med ereksjon var ikke min feil. Det er helt normalt. Men det var noe treneren utnyttet. Han gjorde slik at jeg endte om med en naken mann ved siden av meg. Jeg trenger ikke beskrive hva som skjedde med meg. Men det var ikke slutten. Det var telt opp i retten at det skjedde nesten 100 overgrep mot meg på disse turene som gikk over 2-3 års tid.

Men så plutselig klarte jeg å komme meg vekk fra denne personen. Men skaden hadde skjedd. Uten at jeg snakket om det. Det tok meg 13 år å si det til noen som helst. Det er noe som er vanlig hos de som har blitt utsatt at det tar 10-15 år før noen kommer ut med det. Jeg var ikke sterk nok til å komme ut med det i ung alder for den ene personen jeg hadde klart å se på som ett slags forbilde. Var han som hadde gjort den største skaden. Så automatisk så ble verden en fiende og jeg klarte så vidt å snakke med mennesker og fortsatt den dag i dag. Er ikke følelser det første temaet jeg kan snakke om. Jeg var ett ”Løvetannbarn” fra før av, men så kom den følelsen om at jeg ikke er noe homofil. Ikke at det er noe i veien i å være det. Men at ett barn skal gjøre alt i verden for å ikke bli sett på som noe feminin eller at noen skulle se på deg annerledes. Da gikk mitt sinne andre veien og jeg gjorde alt jeg kunne for å skaffe meg ett enda hardere skall enn det som allerede var. Så når du går hver dag og har en tanke på at noen vet noe. Når jeg i senere alder har snakket med de fleste som har hørt om saken. Har jeg spurt de om de visste at det hadde skjedd meg. Svarte alle NEI!!!. Da kan dere se hva ett barns hode må gjennomgå hvis det skjer noe form for overgrep mot barn. Så derfor er jeg så inderlig glad for den jobben ”Barnas Trygghet” gjør. For folk kan si hva de vil at nei de stopper ikke overgrep på den måten. Men jo det kan få folk til å åpne øynene for at folk vet at disse menneskene er her for å skade barn og de vil finne på alle unnskyldninger i verden om at de ønsket bare å hjelpe det barnet og det var bare kjærlighet.
Jeg skulle ønske noen spurte meg om noe var galt. Hvorfor trodde alle at det var min feil at jeg var utagerende. Hvorfor var det ingen som spurte meg?? Hvorfor skulle jeg fortelle noen uoppfordret at jeg hadde sex med en mann? Tror noen virkelig at et barn vil fortelle dette uten at noen spør om det? Er det noen som forstår hvilken skam det ligger i å bli utsatt for grove overgrep dag ut og dag inn? Er det noen som i etterkant har fått kjenne på denne smerten av de som bare satt meg hos denne mannen uten å følge det opp….Svaret er NEI. Ingen kan kjenne denne følelsen. En følelse som har preget hele mitt liv og som preger meg hver dag.
Jeg ser mannen går fri. Han eier hus, han eier bil, han har familie og venner. Hans liv har gått videre etter en kort tid i fengsel. Mitt liv preges fremdeles av skam, mitt liv preges av angst og mitt liv preges av usikkerhet og mistillit til folk rundt meg. Mitt liv er vondt. Og jeg må jobbe med meg selv hver dag fra jeg våkner til jeg lukker øynene på natta. Og etter det ligger jeg timesvis uten søvn hvor tankene fortsetter helt til det føles som jeg har vært våken hele natten.
Jeg må leve med skammen, og de vonde følelsene mens
Treneren skal vernes og passes på, for tenk hvor vondt det ville være hvis noen skulle få vite hvem han var og hva han hadde gjort. Tenk hvilken belastning det ville blitt for han og hans familie!!!!

Som en avslutning vil jeg si følgende.

Ikke vær redd for å spørre. Det er et eneste spørsmål som skal til.

Barnas trygghet stå på aldri gi opp.

  /  

delinger