Å bli voldtatt som 13 åring

14. juni 2017    

 

Dette var en kveld jeg aldri trodde skulle ende med at sårene ”leges” men arrene aldri gror.  

 

Jeg var 13 år gammel, vært på besøk med ei venninne og jeg skulle gå hjem. Denne kvelden ente med at jeg ble et voldtektsoffer der jeg ikke hadde noen sjanse til å komme meg unna. Det var tre menn som truet meg, holdt meg, slo meg gjentatte ganger og jeg hadde en kniv inntil halsen og buksen ble dratt av mens jeg skrek og gråt. Jeg var hjelpeløs! To av disse personene forgrep seg på meg mens han ene sto med våpen rettet mot meg og lo, dette var akkurat som det var en lek for disse mennene, mens jeg som ett barn var redd for mitt eget liv.

Min overgrepshistorie er lengre enn som så, dette var et innblikk av hva som skjedde. (Disse mennene ble aldri dømt)

Tiden etter overgrepet:

Jeg var et barn som var flink på skolen fra 1-7 klasse, likte å gjøre lekser, lære var gøy, hadde noe sinne og lot meg ikke bli tråkket på, men så kom ungdomsskolen det var da helvete startet.

Jeg fikk et sinne og hat som ingen hadde sett, jeg sluttet å bry meg om skole og ble satt i ”problembarn” båsen. Jeg klarte ikke skolen lengre, lærerne hatet meg fordi jeg hadde så mye sinne og tok ikke ”ordre” fra noen lengre, det var krig men krig i mitt hodet og jeg måtte overleve.

Det ble en del slåssing og utvisninger fra skolen. Poenget er at ingen skjønte hva det var med denne jenta som var konstant sint og brukte vold isteden for ord.

SKAM, det var skam følelse hele tiden, jeg måtte leve med dette hver eneste dag, ikke nok med det men jeg skulle ha mareritt om dette hver eneste natt også. Jeg våknet ikke uthvilt og følte meg trygg, jeg var konstant redd.

Barnevernet måtte slåss for å få meg inn på BUP. For jeg hadde ikke spiseforstyrrelser så da var det ikke relevant med hjelp for et barn som var utsatt for overgrep. Tilslutt kom jeg inn og timene gikk ikke noe særlig, jeg klarte å ”ødelegge” dette også på grunn av mitt sinne. Jeg taklet ikke menn, en mann som prøvde å være snill som for eks lærer det gikk ikke, alle menn var en trussel. Jeg kunne ikke bli snakket til av en voksen mann da ble det helvete for en mann skulle aldri ødelegge for meg igjen, jeg hadde fått gjennomgå nok med disse mannfolka. Hvis mine nærmeste tok på meg så skvatt jeg, jeg fikk ofte voldsomme reaksjoner med sinne og taklet mindre motgang. Ingen så den jenta jeg var og hvor såret jeg var.

De menneskene som sto meg nærmeste hadde jeg såret mye, de var glad i meg og jeg viste hat, sinne og lite glede. Alt jeg gjorde var for å overleve og holde meg i gang. Mye dumme ting som har såret mine nærmeste noe jeg er veldig lei meg for, men dette var reaksjonen på mitt traume.

Årene gikk, adferden ble noe bedre da jeg fikk god hjelp av min Barnevernskonsulent, men sårene hadde ikke grodd jeg levde med konstant skam, frykt og var fortsatt sint. Jeg trodde det skulle gå bra uten mer hjelp men så kom tiden da jeg ble voksen (20 årene) og begynte å planlegge min egen død, da hadde det gått så langt at jeg satt med panikkangst, brystsmerter, mareritt som aldri tok slutt, jeg ble paranoid, jeg klarte ikke mer. Når jeg gikk ut døren hadde jeg alltid med kniv, så meg over skulderen og var rett og slett livredd for at dette skulle skje igjen. Heldigvis har jeg en oppegående mor som skjønte at det hadde ”klikka” for meg, hun fikk meg til lege og jeg ble henvist til psykolog (tok 3 mnd før første time) og endelig fikk jeg muligheten til å få ordentlig hjelp. Alle disse årene har jeg kjempet en kamp med meg selv og mot verden. Jeg fikk diagnosen PTSD. Endelig begynte jeg å skjønne hva som skjedde med kroppen min og hvorfor alt var som det var.

I mange år trodde jeg at dette var min feil, jeg skulle ikke gått der, jeg skulle kanskje slått tilbake, jeg skulle kanskje prøvd sånn eller sånn. Men dette var ren og skjær et overgrep som skjedde med meg og jeg kunne ikke gjort noe annerledes, DET ER IKKE MIN FEIL! Men denne skammen og alle disse tankene sitter nok alle overgrepsofre med etter en slik traumatisk opplevelse.

Den dag i dag:

Jeg føler fortsatt på skammen, jeg har fortsatt mareritt, jeg sliter med det for jeg skulle ønske at disse mennene hadde fått en straff, men jeg kan ikke la meg stoppe. Dette er livet mitt og jeg må ta kontroll over angsten og det som følger med etter et traume. De har ødelagt nok og skal ikke få lov til å ødelegge mer av meg så jeg går fortsatt til psykolog til tider når det blir for mye, og jeg jobber og er snart ferdig med min utdannelse.

”Ikke døm et barn ut ifra adferd, det ligger ofte mer bak det”

  /  

delinger